Bokanmeldelse «Empire´s End»: High note-avslutning

Bokanmeldelse «Empire´s End»: High note-avslutning

Chuck Wendigs siste bok i Aftermath-trilogien både besvarer gamle og stiller nye spørsmål. Men først og fremst er det en spennende bok som fører oss videre i historien mot The Force Awakens og en virkelig high note-avslutning på trilogien.

 

Norra Wexley sliter fremdeles med skyldfølelse ovenfor sønnen Temmin, som hun stadig opplever at hun forlater. (Foto: Lucasfilm/Disney.)

Imperiets mest ettersøkte hode, tidligere Grand Admiral Rae Sloane, ryktes å oppholde seg på Jakkus avsidesliggende og golde overflate. Norra Wexley ser seg nødt til å forlate sønnen Temmin enda en gang, og tar en fluktpod sammen med dusørjegeren Jas Esmari til overflaten for å fange Sloane. Da luftrommet over Jakku rommer Imperiets flåte med Star Destroyere ser Temmin og Sinjir Rath Vellus seg nødt til å hoppe inn i hyberspace for å komme seg vekk før det er for sent: En redningsaksjon må utsettes til senere. Kanskje får de Den Nye Republikken med seg i forsøket?

 

Rae Sloane, på sin side, er så langt unna Imperiets glattpolerte setting som overhode mulig. Hun og Norras ektemann – og Temmins far – Brentin Wexley er ganske riktig på Jakku, men de er utenfor Imperiets vegger. Sloane har som Norra et hevnmotiv for å være der: Hun vil gjøre ende på den mystiske Gallius Rax en gang for alle. Mannen som styrte Imperiet fra skyggene, og som ble tatt inn i Imperiet av selveste keiser Palpatine himself; mannen som førte flåten hennes rett inn i en felle i Life Debt.

 

Tilbake på Chandrila prøver Temmin og Sinjir å overtale Mon Mothma og de andre opprørslederne til å angripe Jakku. Samtidig er Leia høygravid med et barn, og Han Solo er usikker på hva slags far han kommer til å bli, samtidig som han gjerne ønsker å hjelpe Temmin med å redde moren …

LES OGSÅ: Anmeldelse: Aftermath Life Debt

 

Karakterdrevet plot

Denne boken har jeg ventet lenge på, og da jeg omsider startet å lese gikk det unna. Et par dager brukte jeg på å komme gjennom, og det på tross av at jeg prøvde dempe hastigheten for at den skulle vare lengst mulig. Minnene fra Life Debt var gode, og jeg trives i selskap med disse karakterene Wendig har skapt. Og videreutviklet — Rae Sloane, for eksempel, er en av mine favoritt-Imperialister som ble skapt av John Jackson Miller i A New Dawn i 2014. Sloane er en veldig god antogist, samtidig som hun er langt ifra en stereotypisk bad guy. Sloane har flere lag, og en klarer ikke unngå å like henne selv om en ikke tar seg i å forstå tankene hennes, eller beundringen for Palpatine.

En voksen Temmin «Snap» Wexley (spilt av Greg Grunberg) i The Force Awakens. (Foto: Lucasfilm.)

Jeg har blitt veldig glad i disse karakterene, og det er trilogiens hovedpersoner som har drevet historiene fremover. Visst er det gøy å lese om Han, Leia og andre legendariske skikkelser, men tiden med hovedkarakterene er helt klart høydepunktet. Wendig er også flink til å bruke de kjente figurene godt: De fyller ut en rolle, og har en plass i historien, slik at det ikke bare blir egentlig unødvendig fanservice.

Historien er spennende fortalt, men som den gode romanen den er så er det faktisk karakterene som drar historien videre først og fremst. Jeg håper virkelig at vi får se dem igjen i andre bøker, serier eller inkarnasjoner av dette universet. Faktisk har vi allerede sett Temmin, og det til og med i en film (selv om det er en birolle): Han er X-wingpiloten med mørkt skjegg, med kallenavnet «Snap» i The Force Awakens. Kallenavnet får vi en forklaring på her.

 

Store og små skjebner

De ulike heltene har alle sine sider og utfordringer som gjør det godt å være i selskap med dem. Det samme med skurkene: Mens Sloane er Imperiets litt mer menneskelige ansikt er Rax den mer fanatiske og manipulerende bakmannen. Han unngår uansett å bli en Thrawn-kopi, eller en Palpatine uten Kraften; han er en solid og skremmende ny skurk som indirekte er en av arkitektene bak The First Order.

I tillegg til hovedhistorien krydrer Wendig boka med små sekvenser, eller noveller om du vil, med kjente og ukjente karakterer i kjølvannet av den originale filmtrilogien. Som i de to første bøkene syns jeg noen er veldig gode, og noen litt mindre gode, men særlig en gjør inntrykk denne gangen: En scene som viser hva som skjedde med Jar Jar Binks etter at han i god tro hjalp Palpatine til makten før Klonekrigen. Dette er en nydelig skrevet og rørende episode, enten man er fan av Jar Jar eller ei.

LES OGSÅ: «Rogue One»: – Treffer blink

 

Chuck Wendig navigerer ikke sin trilogi styrtende ned på overflaten, lik Star Destroyeren på omslaget: Han lander fenomenalt! (Foto: DelRey.)

En avsluttet og ny æra

Godt skrevet er også slagscenene på Jakku. Slaget virket kortere enn jeg så for meg, og jeg var usikker på om det skulle være slik, eller om det bare ble beskrevet kortere enn jeg trodde. Dette er uansett ingen dårlig ting, for det er god spenning og effekten av dette slaget råder det ingen tvil om.

Jeg konkluderer med at Empire´s End avslutter Aftermath-trilogien på en svært god måte, og etterlater meg med lyst til å lese flere bøker av Wendig (jeg vet at mange misliker den litt intense presens-stilen hans, men jeg syns den funker utmerket) og til å se disse fantastiske figurene igjen.

 

Jonas Alexander Brårmo Larsen

Jonas Alexander Brårmo Larsen

Reporter, anmelder og senator for Star Wars Norge.



Related Articles

No comments

Write a comment
No Comments Yet! You can be first to comment this post!

Write a Comment

<

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.