Bokanmeldelse: «Leia: Princess of Alderaan»

Bokanmeldelse: «Leia: Princess of Alderaan»

Claudia Gray leverer igjen med sin tredje Star Wars-bok. Leia: Princess of Alderaan er en naturlig oppfølger til forrige bok, Bloodline (som riktignok foregår mange år etterpå), og den legger ut hint til The Last Jedi og tar ellers tak i tråder fra Rogue One, A New Hope og prequel-trilogien.


Leia har nettopp fylt 16 år og hun har tatt på seg å bære Alderaans krone videre etter foreldrene, Breha og Bail Organa — dronning og visekonge. For å vise seg verdig må prinsessen ta på seg tre ulike utfordringer, noe hun gjør bl. a. ved å være med Bail i senatet og ta del i et pathfinder-kurs samtidig som hun prøver balansere dette med et liv som ligner en normal tenårings. Senatorsønnen Kiel stjeler hjertet hennes og for første gang i livet er hun forelsket, i en gutt Breha nevner som nesten for snill. «Det kan være lurt å prøve en scoundrel,» sier hun (og vi vet jo at det får hun bryne seg på i Han Solo noen år senere).

Bail Organa er tre år yngre i denne romanen, enn da vi møter ham igjen i Rogue One. (Foto: Lucasfilm.)

Som om ikke dette var nok begynner Leia å føle seg oversett av foreldrene. De arrangerer hyppige banketter og overdådige middager, de har ikke like mye tid til Leia som før og de deler lite med henne. Ved en tilfeldighet finner hun ut at de i hemmelighet begynner å ruste et angrep (i første angrep ikke-voldelig) mot Palpatines terrorvelde i galaksen. Men det er en farlig tid, og er en fredelig løsning overhode mulig?

Leia vil inn. Det vil ikke foreldrene. Men vi kjenner henne jo – hun tar ikke nødvendigvis nei for et nei.

Sweet ungdomstid og politikk

Breha så vi kun kort i Revenge of the Sith, og denne romanen er første gang vi møter karakteren ordentlig. Claudia Gray sa til Star Wars.com at hun fikk stor frihet til å forme karakteren i og med at hun var brukt lite i nåværende canon. (Foto: Lucasfilm.)

Claudia Gray imponerte stort med Star Wars-debuten Lost Stars (som fremdeles er undertegnes favoritt av bøkene hennes) og leverte nok en solid bok med Bloodline, om en eldre Leia, satt fem år før The Force Awakens. Mens Lost Stars var full av ungdommelig energi og spant over hele tidsepoken til den originale trilogien, var Bloodline en mer dempet roman om Leias fall som senator og frøene til Motstandsbevegelsen; blant annet generert av Avsløringen av hvem hennes egentlig far var. Mindre action til tross, den var spennende og gikk unna på et par dager. Gray vet å skrive en roman med karakterdrevet fokus. Hun fletter inn politikk (noe jeg setter stor pris på) og klarer holde det på et nivå som likevel drar leserne videre.

Princess of Alderaan er også slik. Den er litt mer ungdommelig i stemningen, naturlig nok, men det er politikken i galaksen som trekker i trådene her også. Likevel er det mer spennende enn mange andre, mer actionfylte, titler.

Slik Carrie ville sagt det

En av grunnene til at Gray gjør det godt er karakterene. Både de hun selv finner på og de hun låner fra den generelle Star Wars-sandkassen. Og hun er — beklager klisjeen — nesten født til å skrive om Leia. Dialogen og tankene i romanen er så treffende at jeg nesten hører Carrie Fisher uttale dem.

Boken er en del av Journey to The Last Jedi, og den hinter til ting som kan være viktig for den kommende filmen. Mest av alt karakteren Amylin Holdo, som i The Last Jedi spilles av Laura Dern. En fargerik og eksentrisk karakter som får meg til å glede meg ekstra til å se henne på lerretet. I tillegg spiller den salt-dekkende planeten Crait en viktig rolle for plotet, men det skal jeg ikke avsløre her. Crait er planeten der vi ser de nye AT-AT-ene og den blodrøde sanden i trailerne og show reel-en som Lucasfilm slapp tidligere. Regissør Rian Johnson har nevnt at planeten har en nøkkelrolle også i filmen.

Krig og fred

Claudia Gray har levert for tredje gang! (Foto: StarWars.com)

Princess of Alderaan er en flott bok som gir et innblikk i hvordan Leia ble engasjert i foreldrenes Opprørsallianse og om politikken bak dette (ja, det er mye for og i mot; ikke alle syns vold er greit, selv om det handler om å stoppe Palpatines stadig hardere strupegrep om galaksen). Frempekene mot The Last Jedi er interessante (selv om en ikke føler at en vet noe mer om handlingen — heldigvis — etterpå), og boken har også en karakter fra prequel-trilogien, nærmere bestemt The Phantom Menace, som nå er Grand Moff i Imperiet. Hvem vil jeg ikke si, for det så jeg definitivt ikke komme, men det føltes naturlig.

Boken er også vårt første ordentlige møte med Breha Organa — i alle fall i den nye canon-en — og det er interessant å se henne i samspill med Bail og Leia. Jeg liker dem alle og blir nesten personlig lei meg når det kommer gnisninger mellom dem.

Skal jeg sette fingeren på noe så skulle jeg gjerne sett handlingen en ørliten del mer konsentrert — den spenner over godt med tid. Det er ikke spesielt negativt, men mens Lost Stars naturlig nok foregikk over en lengre tidsperiode tror jeg at denne romanen kunne vært satt til et kortere tidsrom. Som sagt ikke noe som plager meg, men jeg tenkte tanken et par ganger underveis. Romanen er kjempegod og anbefales på det varmeste. Om ikke for å lete etter The Last Jedi-hint så for å lese en god historie om Leia Organa.

Jonas Alexander Brårmo Larsen

Jonas Alexander Brårmo Larsen

Reporter, anmelder og senator for Star Wars Norge.


Tags assigned to this article:
alderaanBokCarrie Fisherclaudia grayleiaStar Wars

Related Articles

No comments

Write a comment
No Comments Yet! You can be first to comment this post!

Write a Comment

<

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.